‍Påstandene

Formidling av forskning er en kunstform som er vanskelig å kombinere med journalister som jakter etter klikk og sensasjonelle overskrifter. I NRK-artikkelen, som for øvrig føyer seg inn i rekken av et utall lignende artikler om samme tema, så står det:

• «I denne idretten kan kvinner matche menn» (overskrift)
• «Forskinga tyder på at kvinner og menn gjerne kan kjempe på same nivå» (ingress)
• «Jo lenger løpet er, jo meir nærmar kvinner seg menn i prestasjon» (Trine Stensrud, NIH)

Det å vurdere disse påstandene er relativt enkelt. Løping er målbart, og vi har solide data. I tillegg er statistikken åpen og tilgjengelig (også for journalister og forskere).

«Tiprosent-regelen»

Selv i 2025 er det slik at biologiske menn løper omtrent 10 % raskere enn kvinner, både på korte og lange distanser. Her er verdensrekordene i noen sentrale distanser:

Hvorfor er menn raskere?

Forskjellen skyldes primært testosteron: Det gir menn mer muskelmasse og større kraftutvikling, som gjør de til raskere sprintere. Testosteron øker også EPO-produksjonen, noe som fører til høyere hemoglobinmasse og VO₂ maks, og enda større fordel på mellom- og langdistanse.

Etter hvert som distansene blir lengre, får andre faktorer som utnyttingsgrad, «trøtthetsresistens», overoppheting/væskebalanse, disponeringsstrategier og mental utholdenhet større betydning. Det åpner for en hypotese om at kvinner kan nærme seg menn. Men gjør de det?‍

Ultraløp – hva viser dataene?

Variasjonen er større enn i olympiske øvelser, hvilket i stor grad må tillegges at færre utøvere har prøvd å sette rekorder. Derfor synes jeg det er mer interessant å se på løyperekordene i noen av verdens største og mest kompetitive ultraløp:

Oppsummert, så ser vi at de beste mennene er rundt 10 % bedre enn de beste kvinnene, og at forskjellen ikke blir merkbart mindre på de ekstreme distansene.

Det er dog verdt å være klar over følgende: Western States har nærmere 2000 hm negativ høydeforskjell og går i svært varme omgivelser. UTMB har mange lange og harde bakker, som krever et høyt oksygenopptak.

Doping hjelper kvinner mer

Svært mange rekorder (spesielt i friidrett) er satt av utøvere hvor dopingbruk er svært sannsynlig, eller bevist i senere tid. Ved bruk av dopingmidler som EPO og testosteron kan menn bli supermenn, mens kvinner kan bli både menn (nesten) og i alle fall superkvinner.. Dette kan bidra til å gjøre kjønnsforskjellen kunstig liten – og de rene kvinnene får svi mer. Kanskje ti prosent skulle vært tolv?

Enkeltprestasjoner er inspirerende, men ikke bevis

Så klart kan kvinner og menn være på samme nivå - det spørs jo bare hvilke kvinner og hvilke menn du samler til startstreken. To eksempler:

1. Karoline Bjerkeli Grøvdal er blant de beste kvinnene i Europa. I Hytteplanmila 2024 løp hun fra 2929 av 2973 menn – altså 99,5 %. Likevel hadde hun igjen rundt 10 % av distansen da vinneren var i mål (Narve Gilje Nordås, som er en av de beste mennene i Europa).

2. Søsteren min, Mari, er en hyperaktiv supermosjonist, som stiller sporadisk til start i ultraløp. I Vestfold Historic Ultra Trail (147 km) delte hun seieren med en mann. Betyr dette at kvinner kan kjempe med menn? Ja, jo. Det betyr først og fremst at Mari presterte på et nivå som var rundt, eller minst, 10 % bedre enn beste mann.‍

Påstandene kommer ofte fra slike tilfeller, hvor en dyktig kvinne slår en mindre dyktig mann. Det er inspirerende – og kvinnene bør hylles. Men jeg tror ikke det tjener noen å legge frem påstander om at kvinner er bedre på ultraløp enn menn, selv om de kanskje har noen kvaliteter som egner seg bedre:

Har kvinner fordeler i ultraløp?

NRK-artikkelen berører så vidt et viktig og komplekst tema. For ja – kvinner har noen fordeler i ultraløp. Men det må nyanseres.

På mosjonistnivå handler ultraløp i stor grad om utholdenhet og muskulære egenskaper – det å holde seg skadefri, tåle belastning og ha huet og viljen til å komme seg til mål. Men på elitenivå – der det fortsatt handler om «fart og oksygenopptak» – har menn en fordel man ikke kommer utenom.

Derimot er kvinner, statistisk sett, mindre og lettere enn menn. Det gir noen fysiologiske fordeler:

·       De produserer mindre varme ved en gitt hastighet.
·       De har bedre evne til å kvitte seg med varme, fordi de har større overflateareal i forhold til kroppsmasse.

I tillegg kan det å ha lavere makskapasitet faktisk være en kamuflert fordel i de lengste løpene. Kvinner åpner sjeldnere for hardt – ikke nødvendigvis fordi de «tenker smartere», men fordi fysiologien deres i større grad begrenser et ufornuftig tempo. Det reduserer risikoen for en brutal positiv split og DNF.

Men den største forskjellen er trolig psykologisk og kulturell. Som ultraløper Gro Siljan Hjukse og journalisten er inne på i NRK-artikkelen. Så er det færre kvinner på startstreken i ekstreme ultraløp. De som først stiller, er som regel bedre forberedt enn de fleste menn, som overvurderer egne ferdigheter – og går på en smell, blant annet fordi de både fysiologisk og psykologisk har en større sjanse for å åpne for hardt.

Jeg bruker igjen min søster Mari som eksempel, som har en typisk «guttementalitet»; hun stilte opp på Oslo Bergen Trail (500 km) «uforberedt». Åpner hardt. Leder løpet. Bryter halvveis. Med god makskapasitet og offensiv disponering, blir den relative utholdenheten dårlig og beina vonde (etter et par hundre kilometer).

Oslo Bergen Trail ble forøvrig vunnet av nettopp Gro Siljan Hjukse på 6 dager og 23 timer – som ble nummer 14 totalt. En prestasjon som fortjener honnør. Men vinnerne, John F. Jahre og Eivind Snellingen, brukte 5 dager og 5 timer – altså omtrent 33 % kortere tid.

Poenget er ikke å diskreditere kvinnelige prestasjoner. Poenget er å vise at kvinner kan slå de fleste menn, men ikke de beste. Og det er ikke et problem – det er bare fysiologi.

Hva kan vi gjøre for å redusere forskjellen?

Historisk har menn hatt definisjonsmakten – også i idretten. Kvinner har blitt underprioritert, usynliggjort og undervurdert. Derfor er det viktig å løfte frem kvinnelige prestasjoner, synliggjøre forbilder og skape trygge arenaer for å satse. Men det må gjøres uten å fornekte biologiske realiteter, eller spre feilaktige narrativ. Hva er det vi heller bør gjøre?

Vi - altså utøvere, trenere, sponsorer, konkurrenter, foreldre, venner, arrangører... må:

- Få frem flere kvinnelige løpsarrangører, trenere og støtteapparat
- Sponse og synliggjøre kvinnelige profiler
- Gi sosial støtte og aksept for ambisjoner og fleksible karriereløp
- Premiere beste utøver basert på «Ti-prosent-regelen» (eller helst tolv!)

‍

Har du innspill eller er fryktelig uenig? Ta gjerne kontakt!

‍